Lonnie Mack
Lonnie Mack | |
 Mack i Rising Sun i Indiana i 2003 | |
| Verkeleg namn | Lonnie McIntosh |
| Fødd | 18. juli 1941(1941-07-18) West Harrison i Indiana i USA |
| Død | 21. april 2016 (74 år) |
| Instrument | Vokal, gitar |
| Sjanger | Rock, blues, country, soul, rockabilly, gospel, bluegrass. |
| Aktive år | 1954–2004 |
| Yrke | Musikar, songar-låtskrivar |
| Plateselskap | Alligator, Elektra, Fraternity, Capitol, Flying V Records, Jewel, King, Ace, Epic, Sage Records, Dobbs Records |
Lonnie McIntosh (18. juli 1941–21. april 2016), kjend under artistnamnet Lonnie Mack, var ein USA-amerikansk rockemusikar med røter djupt i roots-musikk frå Sørstatane.[1][2] Sjølv om han gjennom det meste av karrieren sin stod utafor rampelyset,[3][4] vert han rekna som ein av dei «viktigaste og innverknadsrike» gitaristane i den tidlege rockehistoria,[5] ein banebrytar innan bluesrock,[6][7][8][9][10] og ein av dei beste blue-eyed soul-songarane.[11]
Han slo gjennom i 1964 med hitsinglane «Memphis» og «Wham!», og debutalbumet The Wham of that Memphis Man, alle for det vesle Cincinnati-selskapet Fraternity Records. På desse innspelingane introduserte Mack ein nyskapande gitarstil som blanda den etablerte akkord-og-riff-forma frå tidleg rock[10] med «skarpe, aggressive, høglydte og kjappe» bluessoloar.[12] Desse innspelingane har blitt sagt å kraftig heve standarden for rockegitaren.[13] Mack sine bluesaktige soloar vart ei viktig inspirasjonskjelde[4] for dei gryande sologitaristane innan både bluesrock og southern rock.[7][14]
Kort tid etter Mack sine innspelingar frå 1963 kom den britiske bølgja, leia av The Beatles. Dette førte til ei brå endring i musikksmaken til mange folk, og mange av dei tidlegare, amerikanske popheltane vart sett til sides,[15] inkludert Mack.[16] Lite skjede i karrieren hans før 1968, då bluesrocken var på sitt mest populære, og det nyskipa magasinet Rolling Stone publiserte ein artikkel om dei banebrytande bluesrockinnspelingane hans fem år tidlegare. Han fekk kort tid etter ein platekontrakt for tre album med Elektra Records i Los Angeles og byrja å spele på større konsertstadder. Innspelingane hans for Elektra dekte fleire musikksjangrar og la lite vekt på gitarvirtuositeten og bluesrock-retninga hans, med skuffande resultat. I 1971 forlet han Elektra, Los Angeles og kommersiell rock for ein lengre karriere innan country og bluegrass.
I 1985 fekk Mack hjelp av Stevie Ray Vaughan til eit fem år langt comeback innan rock,[17] inkludert fire album og ein konsert i Carnegie Hall.[4] Han gav ut det siste albumet sitt i 1990, men heldt fram å spele på mindre stader fram til 2004.
Innhaldsliste
1 Diskografi
1.1 Originale studioalbum
1.2 Konsertalbum
1.3 Samarbeid
2 Kjelder
Diskografi |
Originale studioalbum |
- 1964: The Wham of that Memphis Man!
- 1969: Glad I'm in the Band
- 1969: Whatever's Right
- 1971: The Hills of Indiana
- 1973: Dueling Banjos (med Rusty York)
- 1977: Home at Last
- 1978: Lonnie Mack with Pismo
- 1985: Strike Like Lightning
- 1986: Second Sight
- 1988: Roadhouses and Dance Halls
- 1999: South (rec. 1978)
Konsertalbum |
- 1990: Lonnie Mack Live: Attack of the Killer V (innspelt desember 1989)
- 1998: Live At Coco's (innspelt 1983)
Samarbeid |
| År | Artist | Album |
|---|---|---|
| 1965 | Freddie King | Freddie King Sings Again |
| 1967 | James Brown | James Brown Sings Raw Soul |
| 1970 | The Doors | Morrison Hotel |
| 1974 | Dobie Gray | Hey, Dixie |
| 1981 | Ronnie Hawkins | Legend In His Spare Time |
| 1986 | Tim Krekel/The Sluggers | Over The Fence |
| 1996 | Wayne Perkins | Mendo Hotel |
| 1998 | Jack Holland | The Pressure's All Mine |
| 1999 | Albert Washington | Albert Washington with Lonnie Mack (rec. 1967) |
| 2000 | The Crudup Brothers | Franktown Blues |
| 2006 | The Charmaines | Gigi & The Charmaines (rec. 1962-1963) |
| 2007 | Stevie Ray Vaughan | Solos, Sessions & Encores (live version of «Double Whammy» rec. 1985) |
Kjelder |
Denne artikkelen bygger på «Lonnie Mack» frå Wikipedia på engelsk, den 22. august 2018.
Wikipedia på engelsk oppgav desse kjeldene:
↑ Peter Watrous (18. september 1988). «Lonnie Mack in a Melange of Guitar Styles». New York Times.
↑
McNutt (2002). Guitar Towns. University of Indiana Press. s. 174.
↑ Dansby (29. desember 2016). «Music and Death 2016». Houston Chronicle.
↑ 4,04,14,2 William Grimes (22. april 2016). «Lonnie Mack, Singer and Guitarist Who Pioneered Blues-Rock, Dies at 74». New York Times.
↑ Brown & Newquist, Legends of Rock Guitar, «Lonnie Mack», Hal Leonard Publishing, 1997, s. 24; Sandmel, Guitar World, mai 1984.s. 55–56
↑ Sean McDevitt (09.05.2007). «Unsung Guitar Hero Lonnie Mack». Gibson online.
↑ 7,07,1 Wyatt (12. juni 2018). «Lonnie Mack and the Birth of Blues-Rock Guitar». Guitar World.
↑ Reiser (29. april 2016). «Lonnie Mack: Remembering His Trail-Blazing Blues-Rock Guitar Virtuosity». Keeping the Blues Alive.
↑ Kreps (23.04.2016). «Lonnie Mack, Blues-Rock Guitar Great, Dead at 74». Rolling Stone.
↑ 10,010,1 Brown & Newquist (1997). Lonnie Mack. Legends of Rock Guitar. Hal Leonard Publishing. s. 24.
↑ See, references in section below entitled «Blue-eyed soul vokal».
↑ Hagood (29. april 2016). «Lonnie Mack: Remembering His Trailblazing Blues-Rock Guitar Virtuosity». Keeping the Blues Alive.
↑ Poe, Skydog: The Duane Allman Story, Backbeat, 2006, s. 10.
↑ James Sullivan (23.05.2012). «Lonnie Mack’s Flying V». Rolling Stone.
↑ Puterbaugh (14. juli 1988). «The British Invasion: From the Beatles to the Stones, The Sixties Belonged to Britain». Rolling Stone Magazine.
↑ Dave Rubin, Inside the Blues: 1942 - 1982, «Rockin' the Blues: Lonnie Mack & Michael Bloomfield», Hal Leonard (Updated Ed., 2007) s. 124.
↑ Brown & Newquist, Legends of Rock Guitar, «Lonnie Mack», Hal Leonard Publishing, 1997, s. 25.
|
