Fdzfgy

Uranofan
Uranofan
Generelt
Kategori	Uranyl neso- og polysilikat
Kjemisk formel	Ca(UO2)2[HSiO4]2·5H2O
Strunz-klassifisering	09.AK.15
Krystallsymmetri	Monoklin sfenoidal H-M-symbol: (2) Romgruppe: P 21
Einingscelle	a = 15.85 Å, b = 6.98 Å, c = 6.64 Å; β = 97.45°; Z=2
Identifikasjon
Molekylvekt	586.36
Farge	Lysegul, sitrongul, honninggul, strågul, grøngul
Krystallform	Krystallar opptrer som stjerneforma nålesamlingar; som trådaktig skorper, og massiv
Krystallsystem	Monoklin
Kløyv	{100} perfekt
Brot	Ujamn
Fastleik	Sprø
Mohs hardleiksskala	2.5
Glans	Glasaktig til perleaktig; voksaktig eller matt når massiv
Strekfarge	Gulaktig kvit
Transparens	Gjennomskinneleg til subgjennomskineleg
Spesifikk vekt	3.81 - 3.90
Optiske eigenskapar
Optiske eigenskapar	Toaksa (-)
Brytingsindeks	nα = 1.643 nβ = 1.666 nγ = 1.669
Dobbeltbryting	δ = 0.026
Pleokroisme	Svak; X = fargelaus; Y = bleik kanarigul; Z = kanarigul
2V-vinkel	32° til 45°, målt
Ultrafiolett fluorescens	Svak gul-grøn under både kort- og lang-UV
Andre eigenskapar	Radioaktiv
Kjelder	[1][2][3]

Uranofan er eit nokså utbreitt sekundærmineral etter uraninitt. Det er gult og fibrig og eit vasshaldig kalsium-uranylsilikat, Ca(UO₂)₂[SiO₃(OH)]₂· 5H₂O. Ei dimorf form blir kalla beta-uranofan (β-uranofan) eller uranofan-beta, begge mineral er monokline.

Det er òg funnet i Noreg.

Kjelder |

• Uranofan. (15. februar 2009). I Store norske leksikon. Henta 14. februar 2014 frå http://snl.no/uranofan.

Bakgrunnsstoff |